Fra vikingtiden og til midten av 1800-tallet var lafting den dominerende måten å bygge trehus på i Norge. Ved lafting stables tømmerstokker oppå hverandre, hjørner og vegger sammenkobles ved å krysslegge stokkene, noe som gir en stabil og kraftig konstruksjon.
Et problem med tradisjonelle laftebygg er at regn og fuktighet lett kan trekke inn i stokkene, og særlig i stokkenes endeved slik at det oppstår råte. For dette problemet har Riska Sagbruk i Rogaland funnet en løsning som de har fått patent på.
Så enkelt at ingen har tenkt på det før
– Vår patenterte løsning er en lafteplank med dryppkant. Dryppkanten sørger for at vann ikke blir liggende mellom stokkene, men renner ned av veggen. Løsningen er veldig enkel, men ingen har tenkt på det før oss. Fordi den er så enkel og lett å kopiere valgte vi å patentbeskytte løsningen, forklarer daglig leder i Riska Sagbruk, Rune Skjørestad.
Dryppkant i seg selv er kjent, men ikke på en laftplanke. For å beskytte dryppkanten mot skader før, under og etter montering av planken, er dryppkanten trukket inn fra plankens utside. I tillegg til dryppkant har lafteplankene kjerneved på utsiden.
Selv om løsningen er enkel har den vakt stor begeistring i fagmiljøet, og er medvirkende til at det nå bygges flere laftede massivtrebygg på Vestlandet enn før. Til og med juli 2020 har Riska Sagbruk levert nærmere 30 landbruksbygg med den patenterte dryppkanten, fra Arendal i sør til Steigen i nord.
Planke og system
Patentet omfatter også et byggesystem for lafteplankene som beskytter lafteplankenes endeved mot fuktighet. I motsetning til tradisjonell lafting med krysslegging bruker Riska Sagbruk vertikale søyler til å koble lafteplankene horisontalt. Lafteplankene har normalt en lengde på 3 meter og et gitt antall planker stables oppå hverandre for å tildanne en veggmodul. Mellom hver veggmodul og i hjørnene monteres det vertikale søyler med samme tykkelse som lafteplankene. På de to sidene av søylen som vender ut fra bygget og inn i bygget, monteres det kraftige støttebord som støtter lafteplankene, og beskytter lafteplankenes endeved mot regnvann. For å gi nødvendig lufting av endeveden er det et gitt frirom mellom lafteplankene og søylen. I tillegg har støttebordene innvendige spor for å gi lufting mellom støttebordet og lafteplankenes utside.
Selv om den patenterte lafteplanken er spesielt motstandsdyktig mot vanninntrenging, er massivtre generelt også motstandsdyktig mot brann. Hvis det skulle oppstå brann i et bygg av massivtre, kan det skjæres hull hvor som helst i veggen med motorsag. Dermed er det eksempelvis mulig å redde ut dyr fra et fjøs selv om de vanlige utgangene er blokkerte. Veggene er bygget opp av planker som er stablet oppå hverandre og vil derfor ikke rase sammen hvis det lages hull i veggen.
Blir lagt merke til
At et lite sagbruk i Rogaland har fått patent på en lafteplank har blitt lagt godt merke til også utenfor fagmiljøet.
– Vi opplever at patentet har gitt ekstra goodwill hos Skattefunn og Innovasjon Norge. Om det har hatt noen betydning for hvor mye vi har fått i støtte, vet jeg ikke. Men vi holder også til i en region hvor det generelt gis lite støtte og har opplevd at patentet har vært positivt når vi har søkt innovasjonsmidler. Dessuten er det in med tre, og patentet viser at vi vil noe, at vi vil skape arbeidsplasser, sier Skjørestad.
– Enkel og smertefri prosess!
Skjørestad synes selve patenteringsprosessen var enkel og smertefri, selv om Riska Sagbruk og Håmsø Patentbyrå måtte gå et par ekstra runder med Patentstyret før søknaden ble godkjent.
– Søknadsprosessen startet med et møte med patentrådgiver Arnfinn Meihack som forstod veldig fort hva det gikk i. I tillegg til møtet hadde vi bare et par telefonsamtaler før søknaden ble innlevert. Det har vært en enkel og smertefri prosess, sier Skjørestad.
To år fra innlevering til innvilgelse
Søknaden ble innlevert i mars 2016. Et halvt år senere kom det negativ uttalelse fra Patentstyret som mente at oppfinnelsen bare omhandlet kjent teknikk og derfor ikke oppfylte vilkårene for patentering. I mars 2017 ble det innlevert et omarbeidet kravsett og argumenter for oppfinnelseshøyde. Etter nye seks måneder kom nytt svar fra Patentstyret. Da var konklusjonen at søknaden muligens kunne godkjennes, hvis kravsettet ble enda litt mer presist. Desember 2017 ble det innlevert et nytt revidert kravsett og såkalte trykningsklare dokumenter. I mars 2018, to år etter at søknaden ble innlevert, kom meldingen om at Patentstyret hadde godkjent søknaden, og at Riska Sagbruk ville få meddelt patent.
Skjørestad kommer ikke på at noe kunne vært gjort annerledes eller bedre i søknadsprosessen, men sier at de kanskje burde søkt patent i utlandet også.
– Vi ser nå at øyene i vest, eksempelvis Færøyene kan bli et aktuelt eksportmarked for oss. De har i likhet med oss et fuktig klima med mye nedbør. Sett i ettertid burde vi derfor kanskje gått videre og søkt patent i utlandet også. Vi er en liten bedrift i stor vekst og da dette ble diskutert konkluderte vi med at vi hadde nok med hjemmemarkedet, og at vi derfor bare ville søke patent i Norge, sier Skjørestad.
Patentet har gitt flere kunder
– Vi har fått nesten alle prosjektene vi har gitt tilbud på de siste årene. I de fleste tilfellene har dryppkanten vært avgjørende for at vi ble valgt som leverandør, forteller Skjørestad.
Én av disse kundene er sauebøndene Gry Ingvild og Jogeir M. Agjeld fra Olden.
– Vi hadde tenkt på nytt fjøs i 15 år. Vi bestemte oss tidlig for å bygge i tre fordi treverk er pustende, og ikke gir kondensproblemer. Vi ville også ha et bygg som oppleves som lunt, og da utmerker tre seg, forteller Agjeld, som i tillegg til å drive med sau, jobber som teknikkrådgiver i Norsk landbruksrådgiving.
Den gjennomsnittlige årsnedbøren i Olden er mer enn 1400 mm, og et bygg med god værbestandighet er derfor viktig. Betong er værbestandig, men ville blitt for dyrt og ikke gitt det lune inneklimaet som familien ville ha. En ordinær trekonstruksjon med reisverk og isolasjon er utfordrende i et fjøs, blant annet fordi isolasjonen kompliserer byggingen, og fordi mus vil trives godt i veggene. Familien endte derfor opp med at massivtre var det beste for dem, men det var først da Agjeld leste om den patenterte dryppkanten at familien fant det de lette etter.
Dryppkant og kjerneved gir minimalt vedlikehold
– Vi har erfart at treverk kan holde lenge hvis det får tørke opp, og det er nettopp det dryppkanten bidrar til, ved at vannet ikke blir liggende mellom stokkene. Fordi laftplankenes utside er av kjerneved, trenger vi heller ikke behandle veggene, forklarer sauebonden.
Uten den patenterte laftplanken hadde familien fått et bygg med vesentlig større vedlikeholdsbehov.
– Alternativet hadde vært ordinært massivtre. Sannsynligvis ville det krevd at vi måtte kledd fjøset utvendig og også medført at vi måtte ha skiftet kledningen i løpet av fjøsets levetid. Takket være dryppkanten forventer vi en levetid på fjøset på godt over 100 år og det er ikke veggene som er det svake punktet, fastslår Agjeld.